1 – Very Poor.
Star image 2x the diameter of the 3rd diffraction ring – Star image 13″ in diameter.
2 – Very Poor.
Star image occasionally 2x the diameter of the 3rd ring.
3 – Poor to Very Poor.
Star image about the same diameter as the 3rd ring (6.7″) and brighter at the centre.
Første forsøk på å splitte Polaris gjorde på baksiden av huset, der hvor de har bygget en inngang for rullestolbrukere. Det er standard, det er påbudt, det kalles universell utforming. Jeg har aldri sett en kunstner som bruker rullestol, men om det skulle finnes en slik, så er det mulig å søke residency i Vadsø, i kunstnerboligen.
Det er vel egentlig ment for besøkende av huset også. Nå man presenterer sitt arbeid etter endt opphold, så kommer det folk som setter pris på kultur fra Vadsø, men også fra nabokommuner, Kirkenes, Vardø. Det er som kjent andre forestillinger om hva avstand er, i Finnmark.
Jeg tenkte at det var et perfekt sted å forsøke å splitte Polaris.
Så, jeg satte opp teleskopet, en Sky-Watcher 90 mm refraktor, en av de aller billigste, og stilte den inn mot Polaris. Siden den hadde ekvatorial montering, så var det en enkel oppgave å finne stjernen.
Jeg hadde mange gatelys mot meg. Det er noe med Vadsø og lys. De tenker vel at det aldri blir nok. De ønsker vel at det skal gi en forestilling om at det er midt på dagen, uansett årstid, uansett tid på døgnet. Et slags forsøk på midnatssol under vintermørket.
Jeg stilte teleskopet inn mot Polaris med et Huygens 25 mm okular, og studerte det jeg så.
På den tiden var jeg veldig usikker på hva jeg kunne få til, hva jeg faktiskt observerte i okularet. Jeg hadde studert en del kart, og en del planetarium programvare for å forstå om jeg så den doble stjernen eller ikke, men det var ikke helt åpenbart. Jeg skrev også et innlegg i Cloudy Nights forumet om dette, om at feks Stellarium ikke hadde Polaris som en dobbelтstjerne, heller ikke SkySafari. Det var noen som var enige med meg. Det er godt å få tilbakemelding på forum fra folk som er enige med en.
Det var jo en fool som hadde fått det til med et 60 mm refraktor, så 90 mm burde være mer enn godt nok!
Jeg forsøkte flere okularer, og dro opp forstørrelsen så mye jeg klarte, uten at det ga noen bra resultat. Stjernen begynte å flikke og flimre, den ble utydelig langs kantene og lagde haler i alle retninger som den slang om seg i rask tempo. Fortvilelsen kom over mitt sinn. I tillegg til at jeg måtte stå i en ganske ubehagelig stilling, grunnet teleskopmonteringens posisjon 71 grader nord. Stativet var også ikke av den beste kvaliteten, og for å unngå den verste blendingen fra gatelysene, så måtte jeg sette stativet ganske lavt, og dermed stå enten krokbøyd over okularet, eller stå på knærne. Ingen av disse løsningene var gode, og jeg klarte å observere et halvt minutt om gangen. Noe som i seg selv er ikke så ille, men siden jeg var amatør, så brukte jeg sikkert altfor mange krefter unødig.
Jeg zoomet ut igjen med en 25 mm okular og tenkte kanskje jeg har gått glipp av α UMi B og forstørret for mye. Der var det tre andre stjerner i en ganske rett trekant rundt. Det er generelt ganske tomt i området rundt Polarstjernene for en vanlig amatørastronom. 10 mm okular ga nok en trekant av stjerner, men av en annen form. Frustrasjonen bygget seg opp samtidig med kulden.
Jeg sa meg fornøyd og gikk inn med skritt hvor hæla slår hardt i gulvet for å se på Stellarium og SkySafari.
Flikkingen og flimringen av en stjerne er resultat av atmosfæriske forstyrrelser. Det kan være jetstreams høyt oppe, flere kilometer. Det kan også være luftforurensing, partikler i luften.
Det jeg opplevde, tror jeg nå, i ettertid, for jeg viste ikke om Pickering skalaen da, er et sted mellom to og tre. For en skuffelse. Jeg er kommet til et av de få stedene i Norge, hvor man kan oppleve ekstremt mørk himmel, men turbulensen i lufta er veldig høy, så selv om det er skyfritt og stjernene er ute, så er det som i, sikkert flere sanger enn jeg kjenner til selv, stjernen glimrer(?). Stjernene blinker, flimrer, glimmer, flikker og generelt oppfører seg som ustyrlige barn på en sukkeroverdose eller en manisk genial personlighet, på et eller annet dop, altfor mange dager på rad, (eller første dagen).
Det er generelt for mye lys i Vadsø, alt for mye, for en slik liten by, som attpåtil har mistet sin betydning og det er mange hus til salgs i byen.
4 – Poor.
Airy disk often visible. Arcs of diffraction rings sometimes seen.
5 – Fair.
Airy disk always visible. Arcs frequently seen.
Kjører ut mot mellom Krampenes og Skallelv.
Kjører forbi Golnes.
På 90 tallet var dette et slags white trash sted.
Barna kom mot meg og ropte : Kaduska! Kaduska!
Jeg skjønte ingenting.
Nå er jeg på vei for å finne et mørkt sted, for å forsøke å splitte Polaris.
Jeg fant stedet, mellom .. Og ….. På lighpollutionmap.com er det 2 på Bortle skala.
Jeg fant stedet, men det skyet over mens jeg kjørte ut og vinden tok til . Så ble jeg sittende I bilen og drikke varm søt te fra termosen, og brenne min tunge, slik minnene fra dette stedet brenner I sjelen små ekle sviende sår. De går fort over, men I det de kommer er de foraktelige.
Det er slik det kjennes når man brenner seg på tungen av varm drikke eller suppe, man føler seg dum, for man har gjort det mot seg selv. Ingen rettssak å vinne her, ikke sånn som I USA, haha.
For en vanlig mann kunne kanskje disse sårene leges med tiden, og det er jo ikke spesielt traumatisk hvis man sammenligner seg med skjebner I andre deler av verden, eller I mørke kroker av et hvilket som helst familiehjem. Men jeg er en vitenskaps mann, Jeg nekter å glemme. Jeg vil heller stirre med et rasjonelt blikk inn I hatet og galskapen som hadde skadet meg.
Polaris er en visuell binær stjerne, et vakkert par i hvitt, blått og stål.
Polaris er også et trippelt system med Polaris Ab som en spektroskopisk stjerne.
En tredje følgesvenn som man ikke kan se i amatørteleskop ved optisk observasjon. Hubble har tatt bilde av det, og det er absolutt ikke et bilde med det sedvanlige Hubble wow-faktor. Den følgesvennen du ikke kan se, men som er der uansett, går i bane og ved hjelp av alt det den har av masse og tyngdekraft, påvirker banen til Polaris A, og får den til i wobble fra side til side. Barysenteret som en pendelkniv i brystet.
En av grunnene til at det nesten ikke finnes store profesjonelle vitenskapelige observatorier nord for Polarsirkelen, er nettopp; luft-turbulensen, og dårlig vær. Ellers kunne man tenkt at med så mange dager og måneder i mørke, at det hadde vært en god idé? Men det er også mange måneder som er lyse døgnet rundt, og derfor ville et slikt observatorium være ubrukbar i den tiden.
Selv om de finnes, så har de blitt mest brukt til å måle avstand og sånn.
Det er også ikke så stor del av himmelen man får sett fra de gradene. Tenk at du ligger i en lavvo og ser ut gjennom hullet i midten. Det er astronomi i Nordkalotten. Et lite hull. Men et perfekt hull til å splitte Polaris!
Tilbake foran datamaskinen håpet jeg å finne svar. Byttet mellom Stellarium og Skysafari, sammenlignet først med et bilde jeg hadde i hodet, og senere på kvelden med et tegning jeg gjorde ved teleskopet. Jeg snudde det i alle retninger, speilvendte det. Det er nemlig også et forvirrende element ved teleskop bruk, er om man bruker prisme eller speil diagonal. Da blir bildet, snudd opp ned og speilvendt og rundt, og det er vansklig å holde tritt med det. Jeg må komme til bunns i det!
6 – Fair to Good.
Airy disk always visible. Short arcs constantly seen.
7 – Good.
Disk sometimes sharply defined. Diffraction rings seen as long arcs or complete circles.
8 – Good to Excellent.
Disk always sharply defined. Rings seen as long arcs/complete circles, always in motion.
9 – Excellent.
Inner diffraction ring stationary. Outer rings occasionally stationary.
Det tok mange måneder, og et russisk speilteleskop TAL-1 på en helgetur til Harestua med OAF for meg å splitte Polaris. Og når det endelig skjedde, så var det utrolig vakkert. Akkurat slik en dobbeltstjerne skal være, av den typen der den ene er mye mindre enn den andre.
Det finnes dobbeltstjerner hvor den ene kjemper mot den andre i å skinne sterkest, klarest og med finest farge. Men som Sirius, er Polaris en dobbeltstjerne hvor den mest lyssterke fremstår som en beskytter, en slags guardian, som med sitt intense manke, skjuler den mindre følgesvennen sin. Og det er bare med veldig god optikk, og veldig gode observasjonsforhold, tålmodighet og disiplin at man klarer å temme den store løven, og la den tre til side, for å vise fram sin dyrebare, sjeldne juvel.
Det er fristende å kalle Polaris α UMi Aa for storebror, og Polaris α UMi B for lillebror, for å slik fange metaforen på en lett måte. Men en stjerne -звезда́ • ( zvezdá ) – er hunkjønn på russisk, så det blir feil for meg. Kan det være en forvalter? En samler, som skjuler en skatt i kjelleren sin?
10 – Excellent/Perfect.
The complete diffraction pattern is stationary.