highrise – seat-of-the-pants

Det går et gufs gjennom hele tårnet, nedenfra og opp. Det måler sin høyde med hoppbakken i vest, mens lyset renner ut i fjorden, nedover åssidene av byen. Fra denne høyden ser det ut som om alt fungerer i byen. Det er bevegelse i alle retninger. Motorveiene er fylt av biler, togene kommer opp fra undergrunnen for et stopp og forsvinner nede igjen..

Det første champagneglasset som hun tippet over balkonggelenderet brukte noen sekunder på å treffe bakken. De kjente samtidig på den barnlige gleden av å gjøre noe rampete. Senere var det mer sinne og en bekreftende aggresjon som var følt, når champagneflaskene ble sluppet fra de øverste etasjene med det spesifikke mål om å treffe bilene parkert nede rundt bygget. Også barnslig, men ikke uten en liten ondskapsfull motivasjon. Det var ingen fare for avstraffelse, for de skulle jo ikke forlate bygget, hvorfor skulle de.

Han fant ikke noe annet en Brancusi skulpturen, Mdm Pogany, til å knuse kokosnøttene, som var dagens fangst fra raiden til butikken i første etasje. Bronsehodet fungerte utmerket, og dessuten var det estetisk vakkert, å bruke et kvinnehodet i bronse til å knuse noe som kunne ligne et hode til en villmann. Han tenkte umiddelbart at sammenligningen var banal, men det så vakkert ut. Melken sprutet utover den hårete overflaten til kokosnøtten og rant nedover den blanke bronsen. Som det første snøfallet over karosseriet til Jaguaren som stod parkert nede. Jaguaren har forlengst blitt ramponert og var ikke lenger mye mer enn noe abstrakt minne over fortiden. Han kunne knapt huske hvorfor han skulle ha en bil stående der nede, der bilene på rekke og rad så ut som konfekt, men nå spist på, glorete folien revet av og tilgriset.

Vi er bare gjester her, sa jeg til Marthe. Ja, det stemmer, la oss gjøre det beste ut av det. Når denne utstillingen er ferdig, så kommer vi aldri til å komme tilbake hit. Vi kommer ikke til å ha råd til å være her. Nå kan vi i knappe tre uker ta over dette tårnet og alt som følger med i utsikten. La oss gjøre det slik at ingen kan tenke på tårnet igjen uten å tenke på oss. Vi, som er kunstnere, vi innbiller oss en rett til å sette preg på omgivelsene. Men vi er narrer som blir narret.

I tiende etasje kan man se malerier, foto, skulpturer og en lenestol. Istedenfor å kalle det en installasjon, vil jeg heller kalle det en situasjon. Det er det mest passende, også i forhold til situasjonen rundt dette arrangementet i tårnet. Når Christian foreslo at vi skulle lage et solo show med meg her, så tenkte jeg umiddelbart på Concrete Island og High-Rise av JG Ballard. Nå ble solo showet holdt i et annet lokale, så jeg er veldig glad at vi fikk det til på en annen måte allikevel.